Da.
Den dagen jeg var glad
da kan jeg huske at jeg hadde turnsko
og solen sto i kvart på tre et sted i minnet.
Jeg husker tydelig en fugl
som fløy fra epletreet vårt
den dagen jeg var glad
og det var hagemøbler der
og porselen.
Men det var da.
Paradoks.
Det er ikke sant at jeg grubler.
Og det jeg grubler på er ikke sant
det heller.
Ringene.
Det evig-gamle spørsmål: "Hva er livet"
har hvilt i mennesker fra tidens dåp
Jeg har mitt eget svar, det får jeg stå på.
Det gjelder kun for meg, det er mitt håp,
og denne knaggen har jeg hengt min hatt på.
Fortell meg så: Var hver en natt på
en stadig søken kun et spill av krefter?
Si, har jeg funnet det jeg søkte efter?
Jeg forestiller meg to like sirkler:
Den ene er materie, den andre ånd.
De var der helt fra tidens morgen
og svevet rundt i kosmos uten bånd.
Min ånd var fri, var enda ikke bundet.
En del av Gud, og hadde enda ikke funnet
den ringen av materie som svevet om
på samme måte, i det endeløse rom.
De var fra evighet. Materie kan ikke skapes,
ei heller ånd. De var der før jeg kom.
En dag, som en formørkelse av solen
tangerte sirklene hverandre som
en overlapp, elipse eller blanding.
En del materie. En del av ånd og sanning.
En kropp. En ånd. En rar oppfinnelse:
En mann! En slags elipse av opprinnelse.
Slik gikk det kanskje for seg. Slik blir livet
et kort, elipseformet intervall.
En fase som bestemmes av den tiden
det tar før ringene går dit de skal:
I fra hverandre. Dermed går oppfinnelsen
tilbake dit den kom fra. Til opprinnelsen;
tilbake der vi startet med mysteriet.
To ringer: En av ånd, en av materie.
Tørke.
Jeg skriver sjelden om døden
og lite om livet med.
Jeg har ingen brann i sinnet
som andre kan næres ved.
Jeg har ingen luende panne
og tanker som glødet sand.
Det min tørre sjel trenger
er en dråpe av livets vann.
Men rundt omkring meg står livet
mens jeg er en vissen høst.
Og resten, som Nabokov sier
er bare stardust and rust.